Hos flere av våre klassiske forfattere ble uttrykket – den som graver en grav for andre, faller selv i den – ofte benyttet. Lettere omskrevet kan vi i dag beskrive kommunale planleggere med – den som graver en grøft for andre, faller selv i den. Jeg håper selvfølgelig ikke at noen av byens medarbeidere i teknisk etat mister støvlene i flere meter dyp Fredrikstad-leire, men det er betimelig å spørre om planleggingen av de pågående gravearbeidene i sentrum virkelig har gjennomgått en grundig tidsplanlegging, hvor hovedfokus har vært å påføre trafikantene så liten belastning som mulig. Svalestupet til grøftens bunn minner mer om et mageplask i Kongsten-bassenget, og et mageplask skaper som kjent mye vannsprut og bølger for omgivelsene. Det hjelper så lite på situasjonen når konsulenter forklarer at anleggsarbeidene gjennomføres etappevis og at det vil være unødvendig å grave på nytt i løpet av lang tid. Noe annet ville ha vært overraskende slik våre sentrumsgater fremstår nå med flere hull enn Jarlsbergosten. Det graves i Storgata, Daniel Leegaards gate, Brochs gate, Damstredet, Gunnar Nilsens gate og ved Grønli. Innsnevring av kjørebanen for klargjøring av sprengingen til nytt parkeringshus i Apenesfjellet er som kronen på verket, eller aller helst bilistenes følelse av det kjente skjegget i postkassa. – det er unødvendig å grave på nytt i løpet lang tid, gjentar konsulentene, har vi hørt utsagnet tidligere? Friskt i minnet har vi kremmernes kamp mot den stadig voksende regningsbunken, når gågata fremstod som et månelandskap og kundene heller valgte forretninger hvor dørterskelen var lav og bilen trillet helt til døra. Har de berørte butikkinnehavere blitt informert om konsekvenser og tiltaksplaner? Er tiltaksplan presentert sammen med en god trafikkavviklingsplan som viser hvordan bil – og gangtrafikk ivaretar miljø – og trafikksikkerhetsmessige hensyn? Har avbøtende tiltak blitt presentert for byens befolkning?, slik at de negative konsekvensene i graveperioden blir minst mulig.
Tja… utsagnet – det er unødvendig å grave på nytt i løpet lang tid, begynner jo å bli kjent.
Hyttefolket har løftet vekk vinterdyna og har allerede satt kursen mot ramsalt Hvaler-luft, igjen må vi belage oss på endeløse fredags køer og trafikkork i St. Croix rundkjøringen.
I dag må byens bilister kjøre 17 kilometer for å se et grønt trafikklys, og konstabler som dirigerer trafikken er et fjernt minne fra Charlie Chaplins stumfilmer. Hvorvidt trafikklys eller trafikkdirigering ville ha dempet problemene med byens hullete sumpgater er nok uvisst, men en gjennomarbeidet trafikkavviklingsplan som tar hensyn til både bilister og myke trafikanter når spaden skal stikkes i jorda, ville unektelig vært et nyttig hjelpemiddel. Informasjon, samarbeid og tilrettelegging har aldri blitt oppfattet som negativt. Den tyske journalisten Robert Emil Lembke skal ha uttalt – Helvete er et sted hvor engelskmenn lager mat, italienere dirigerer trafikken og tyskere lager underholdningsprogrammene.

Oppfordringen får vi innbyggere som vanlig servert og den er alltid like klar i budskapet – BRUK BUSSEN – spørsmålet er om den i det hele tatt kommer fram blant gedigne kabelruller og gule Brontosaurusmaskiner.