- Tålmodighet er en baktalt dyd, kanskje fordi den er den vanskeligste av alle dyder å praktisere skal Sigrid Undset ha uttalt. Det er i alle fall på et område undertegnede trenger en dypere bearbeidelse av begrepet tålmodighet, og det er når jeg setter meg bak rattet. Ett ratt, fire hjul, flere hester under panseret og en smidig girkasse gjør meg til konge over asfalten. Alle andre trafikanter kjører feil i rundkjøringer og når de skifter felt på motorveien, slik har dessverre ”den perfekte sjåfør” oppfattelsen av trafikkbildet – til mitt forsvar må det være at jeg har selvinnsikt nok til å innse at det er jeg som har et problem.

Synliggjøringen av intens tannbiting i rattstammen viser seg i all sin åpenbarelse når familiens håpefulle skal starte med øvelseskjøring. – lappen setter meg fri, jeg kan kjøre hvor jeg vil, trenger noen i familien transport vil jeg alltid stille opp, vi sparer enormt mye penger på bussbilletter og du behøver ikke tenke på at du skal hente meg på lørdagskvelden, er min datters sterke argumenter for å få ervervet det dyrebare folierte kortet til lommeboka. Kostnaden ved å få sertifikat snakker vi ikke for mye om, men det er her økonomen dukker opp og anbefaler en grundig opplæring og kjøretrening med far. Ekstra innvendig speil og en stor rød ”L” blir innkjøpt og vi er i gang. Nevnte jeg andre trafikanters oppførsel på veien? Det er vel verdt en liten privat studie å plassere en kjøreopplærings ”L” på koffertlokket. For mange betyr dette merket tydeligvis at de skal kjøre forbi så fort muligheten byr seg, selv om det er midt i et kryss og fartsgrensen er 40 km/t. En annen effekt er at de tydeligvis må kjøre så nærme hengerfeste på bilen vår at de kan lese hvilken produsent som har laget magnetskiltet. Første del av opplæringen blir derfor å innprente i hodet på den håpefulle at vi kjører slik vi gjør, og at man ikke må fokusere for mye på hvordan de andre bilistene utøver sine kjørekunnskaper.

Blodtrykket stiger og selv små bevegelser med rattet fremskaffer primalskriket fra undertegnede. Når det gjelder trafikkforståelse og plassering i veibanen har vi kommet ganske langt, vi er nå i fasen med å betjene en manuell girkasse. En periode med automatgir, fremskaffer etter overgangen til manuelt gir, en viss luktende touch av svidd Grandiosa når lamellplater gnis mot hverandre i litt for kjappe og uregelmessige bevegelser. Det er mye å passe på i trafikken, og min datter hevder at det først og fremst er høyresvingene som er de vanskeligste……….som i politikken? Uforutsigbare vendinger fra travle fotgjengere, bruk av clutch, når skal jeg skifte gir osv gjør at opplæring tar tid. Motivasjonen for familiens private sjåførlærer er at når det har gått noen år, tenker de tilbake på det å få lappen med stor glede, og pappas verbale utbrudd ligger som svake skygger i eksosrøyken bak bilen. Farfars moralske huskeliste for bilkjøring brukes flittig, og står vel fortsatt like sterk selv etter en gigantisk oppblomstring av rundkjøringer i årenes løp, de viktigste ordene lyder nemlig som følger – selv om du har forkjørsrett har du ikke påkjørsrett.
Når familiens yngste medlem nylig uttalte at undertegnede var nok den beste å lære seg å kjøre bil med, kommenterte jeg klokelig ikke dette … la oss håpe at alderen har bidratt til å dempe en temperamentsfull privat kjørelærer når tiden er moden og ni år har passert.
Kjør pent og vis hensyn når vi nå går inn i en måned hvor det skjer flest småulykker i trafikken. Otto Ludwig har skrevet – de fleste feilene trafikkpolitiet finner i bilene, sitter bak rattet. Leo Campion setter det i samme perspektiv – en sjåfør er den farligste delen av en bil.